Reisebrev fra CSW67: Lovisa Petersson

FNs kvinnetoppmøte 2023 går mot slutten, og jeg sitter igjen med mange inntrykk. Aldri før har spørsmål vedrørende den digitale sfæren i samhandling med jenter og kvinners rettigheter vært så aktuelt som nå. Internett åpner mange muligheter for individer, være seg jobbmuligheter, nettverk, studiemuligheter eller tilgang til samfunnsviktige debatter. Mulighetene er uendelige. Dessverre kan internett også begrense muligheter for folks sikkerhet. Digital vold og trakassering er noe som kan mottas i din egen stue. Du trenger ikke engang å forlate ditt eget hjem for å bli utsatt for hatprat eller trusler. Det holder å være innlogga på sosiale medier eller lese ulike kommentarfelt. Digital vold mot kvinner og jenter har dessverre økt i takt med den digitale utviklingen. Algoritmer og datasikkerhet er ofte minimalt kontrollert og bidrar til kjønnsdiskriminering. Hvordan kan vi motarbeide digital vold og mangel på sikkerhet for jenter og kvinner? Jeg kunne ønske vi hadde kommet frem til en varig løsning på dette problemet, men det er dessverre ikke så enkelt. Likevel ble dette spennende og utfordrende temaet diskutert på flere arrangementer i løpet av konferansen. Jeg lyttet, stilte spørsmål til panelister og diskuterte videre med mine kollegaer og andre deltakere. Vi i KFUK-KFUM kommer til å fortsette å diskutere og jobbe for bedre sikkerhet for unge i tiden fremover, sammen med unge - som selv kjenner på disse utfordringene i sitt daglige liv, både i Norge og sammen med våre partnerne i det globale sør.

Et annet tema som ble hyppig diskutert på konferansen er tilgang til internett. I dag er det kun rundt seksti prosent av verdens befolkning som har tilgang til internett. Hvorfor er det sånn, og hvordan kan mangelen på tilgang føre til kjønnsdiskriminering? Og hvorfor er det så få jenter og kvinner som velger stem-utdannelse? Eksemplene på manglende likestilte perspektiver innenfor teknologien er mange. Derfor var det så lærerikt å være på CSW. 

Youth Forum

CSW67 skiller seg ut fra de tidligere kvinnetoppmøtene. Blant annet var det rekordmange deltakere og tilsvarende arrangementer. I tillegg ble det i år, for aller første gang, arrangert et offisielt ungdomsforum. Det har vært en lang kamp å få til et slikt kjønnsmangfoldig arrangement der unge delegater fra hele verden samles for å dele felles engasjement for menneskerettigheter. Her fikk unge muligheten til å fremme sitt arbeidet og sine kjernesaker. Vi ble introdusert for personer som har funnet opp innovative teknologiske løsninger, slik som et teknologisk læringsverktøy som barn og unge kan bruke på skolen. Dette apparatet lades opp på solcelleengeri og ved manuell veiving, og den kan derfor være tilgjengelig for jenter i rurale områder.

Selve forumet for unge var en heldags-økt, med flere paneldebatter og tid til mingling. Det ble holdt taler av kjønn- og likestillingsministre fra land som Fiji og Tyrkia, administrerende direktør og viseadministrerende direktør for UN Women, og ungdomsdelegater fra hele verden, for å nevne noen. Det gjennomgående temaene var viktigheten av digital tilgang, inkludering, støtte, sikkerhet og ferdigheter. Det holder ikke å ha tilgang til digitale løsninger, om man ikke har ferdigheter til å bruke de. Samtidig er det essensielt at det er trygt for alle å være en del av den digitale verden, hvilket det ikke er i dag. Spesielt unge kvinner og jenter mottar ofte hets og trusler når de ytrer seg. Dette er i det lange løp en trussel mot demokratiet, ettersom det er en fare for at en stor samfunnsgruppe ikke bruker stemmen sin i frykt for egen sikkerhet.

I løpet av CSW67 var det flere andre arrangementer som rettet seg spesifikt mot unge stemmer, slik som trygge arenaer for å samle til seg energi og strukturere sitt engasjement, interaktive dialoger med politikere og andre ungdomsdelegater, samt briefing for å dele tanker med hverandre.

Et av arrangementene som unge fikk muligheten å være med på var å kritte inne på FN sitt område. Unge hadde skrevet viktige slagord som motiverte de som skulle inn på FN-bygget på kvinnedagen. Personlig var jeg ikke med på denne seksjonen, men jeg stiller meg undrende til den. Er det tilstrekkelig at unge får muligheten til å kritte på bakken? Hva med å inkludere flere unge til å være mer med på de reelle forhandlingene?

Missing voices

For å sitere en av de unge, sterke stemmene under forumet for unge, «The road to CSW is a long way. Many can’t go there! Not because they don’t want to, but because they can’t for many reasons». Det er mange stemmer som ikke blir hørt, nettopp fordi de ikke får eller kan være med på kvinnetoppmøtet. Hindringer slik som mangel på tilstrekkelig med tilrettelegging for personer med funksjonshemninger, økonomisk finansiering, tilstrekkelig med sikkerhet for personer med skjult, og/eller utsatt identitet, og invitasjon til å være med, er noen av grunnene til hvorfor personer fra marginaliserte grupper ikke deltar på kvinnetoppmøtet.

Under forumet for unge snakket vi mye om hvorfor det er slikt, og hva som må gjøres for å kunne inkludere flere stemmer. For det er ikke tilstrekkelig å bare nevne at enkelte grupper ikke blir hørt, handling må til for at disse menneskene kommer med. Nettopp derfor var det så inspirerende at forumet for unge retta søkelyset på dette. Det var en tom stol på scenen med skiltet «missing voices», denne stolen representerte alle de som ikke blir hørt. I tillegg var den siste halvtimen dedikert til en aktivist som ikke fikk komme til USA grunnet visum, hvor det var en ungdomsrepresentant som talte på vedkommende sine vegne. Aktivisten var med over zoom, i selskap med andre forkjempere som ikke kunne delta fysisk.

Forumet jobbet hardt for å bevare sikkerheten til deltakerne, og vi ble oppfordret til å bruke fornavnet eller et kallenavn, og etternavn kun ved behov. Lokasjonen var privat, og vi fikk ikke dele den før eller under arrangementet. I tillegg var det forbud mot å ta bilder av personer som hadde et rødt klistremerke på seg, da dette symboliserte at de enten ikke var komfortable med å være med på et bilde, eller at det ikke var trygt for dem. For det er dessverre slik, at i mange land er det farlig å være en aktivist, og den digitale utviklingen forsterker faren for å bli identifisert. Som en fra forumet sa, «Some people gave their life, to give us rights». I det store bildet er disse sikkerhetstiltakene som forumet gjorde kun en liten del av det som trengs for å inkludere de manglende stemmene, men avgjørende for de som ellers ikke kunne deltatt. Jeg vil likevel påpeke det var få arrangmenter som tilrettela for de stemmene som ikke blir hørt som på ungdomsforumet, men vi må bli bedre hvis vi skal ha en reell samtale der alle blir hørt. Kanskje de eldre har noe å lære av de unge?