Reisebrev fra CSW67: Idil Mahamed

Det å være til stede på ulike møter og arrangementer var stort. Jeg tilegnet meg verdifull kunnskap om viktige temaer som ble belyst fra flere perspektiver. Det viktigste vi diskuterte var hvordan vi sammen kan skape en tryggere og bedre fremtid for kvinner og jenter.

Side events

Som ung delegat på CSW har jeg deltatt på mange møter og side events. Det har vært gode diskusjoner og panelsamtaler som har vært informative eller dokumentarisk. Vi har blitt servert forskning og anektdoter fra virkeligheten. Hvem er menneskene bak statistikken egentlig? Det er unge jenter som blir tvunget til å bli barnebruder. Det er unge jenter som ikke får lov til å gå på skole. Det er unge jenter som ikke får bruke stemmen sin fordi det er utrygt. Det er unge jenter som ikke har tilgang på bind eller seksualundervisning. Det er unge jenter som ikke har råderett over egen kropp eller trygg abort. Det skjer i alle verdens kroker, men noen områder er mest utsatt, særlig de landene med høy fattigdom.

Det er mange side events jeg ikke rakk å dra på, og av de som jeg dro på var det flere som gjorde inntrykk. Jeg vil likevel trekke frem to arrangementer som gjorde særlig inntrykk på meg. Den ene hadde tittelen “Essential yet invisible: protecting migrant workers”. På dette arrangementet fikk vi høre om opplevelsen til kvinnelig gjestearbeidere i gulfen og Midtøsten. De fleste kvinnelige arbeiderne blir utsatt for økonomisk, seksuell, fysisk og psykisk mishandling. De lever under umenneskelige forhold, og flere har sultet ihjel. Disse kvinnene, flere av dem unge, har flere barrierer for å oppsøke eller få hjelp. Det kan være språkbarrierer, at de ikke blir trodd, deres lave status, og en reell fare for å bli utsatt for vold (i flere tilfeller drap) av familien de jobber for. De risikerer også å bli arrestert dersom de sier fra om uretten de opplever. Det faktumet at utsulting er den eneste løsningen tydeliggjør hvor ille forholdene er for mange gjestearbeidere. Etterspørselen for gjestearbeidere er høy, det samme er fattigdommen som driver kvinnene til å søke arbeid utenfor sitt opprinnelsesland. Panelet kom med forslag til hvordan man kan bedre forholdene for kvinnene. Blant annet må gjestearbeidere få opplæring og informasjon om hvilke rettigheter, hva som forventes av arbeiderne når de starter sitt arbeid, men særlig er fagorganisering viktig for å bedre arbeidernes sikkerhet. Imidlertid er det ulike rettigheter i de ulike landene. I flere av landene er det manglende rettigheter som gjør arbeidet til gjestearbeidere så farlig. For eksempel er det etablert et nettverk og fagorganisasjoner i Libanon, mens det i Saudi-Arabia er avhengig av å komme til en “god” vertsfamilie - hvis ikke risikerer du seksuell, psykisk og fysisk vold.

Det andre arrangementet jeg vil trekke frem hadde tittelen “Raising awareness on digital harassment: the case of stalking”. På dette arrangementet fikk vi høre om kampen mot «stalking», som er en form for vold, oftest rettet mot kvinner. I dette panelet kom det frem at mange kvinner ikke oppsøker hjelp mot stalking fordi de er en lang prosess som ofte ikke fører noen vei da bevisbyrden er stor. Ofte er den som stalker god på teknologi og kan hacke seg inn på enheter for å slette bevis. Dette er også digital trakassering som ikke blir tatt på alvor da det skjer digitalt.
Disse to temaene gjorde særlig inntrykk på meg fordi jeg mener de har flere fellestrekk. Det er at disse kvinnene er satt i sårbare posisjoner, og at de blir utnyttet av andre. Dessuten har ikke problemene de møter på enkle løsninger. Det krever bevis som ikke er lett å skaffe, og bevisbyrden ligger som regel hos ofrene. Det har fått meg til å reflektere over den lange veien vi har igjen i kampen mot vold mot kvinner. Men også at det finnes løsninger og håp. Derfor trenger vi politisk og samfunnsmessige tiltak, og det haster. Mens jeg skriver dette har flere blitt arbeider og kvinner blitt utsatt for vold av sin stalker eller vertsfamilie.

På bildet fra høyre: Kathy Lie (SV) , Idil Mahamed (KFUK-KFUM), Tage Pettersen (H), Marian Hussein (SV), Lovisa Petersson (KFUK-KFUM) på frokostmøte med den norske FN delegasjonen i New York, 9.mars. 

Mangel på ungdommer i side eventene

Jeg opplever at de aller fleste arrangementer manglet ungdomsperspektiv. Det ble ofte snakket om unge jenter og kvinner, men vi var sjeldent representert i panelene. Likevel har jeg hatt stor nytte av arrangementene som satte i gang mange tanker og refleksjoner som jeg fortsatt dveler ved. I år har særlig unge blitt oppfordret til å delta på de offisielle møtene som ofte skjer på FN-bygget, men jeg mener vi må jobbe for at unge skal få mer plass, og i større grad delta på side events også. Det er ofte på de arrangementene at vi møter mennesker som vi aldri ellers ville møtt, og som vi ikke visste at vi kunne lære så mye av.

Ser frem til neste års konferanse

Som toårig ungdomsdelegat har jeg allerede startet å planlegge til neste års konferanse. Nå har jeg fått et tydeligere bilde av hva jeg kan forvente og hva som kan forventes av meg. Jeg gleder meg til å lære mer og til neste års tema, og  jeg ser særlig frem til å bygge nye vennskap med andre unge og engasjerte delegater som jobber for kjønnslikestilling.