Krigens usynlige sår

Heten er klam og stillestående når vi ankommer den lille byen El Carmen de Bolivar nord i Colombia. Vi har reist hit for å besøke Humanas, en av våre samarbeidspartnerne. Humanas hjelper kvinner som har blitt utsatt for seksuell vold.

I et enkelt lokale, på grønne plaststoler, sitter 12 kvinner i ulik alder i en sirkel. De smiler nysgjerrig til oss når vi kommer inn. Vi blir ønsket velkommen og alle hilser på hverandre og forteller hvor vi kommer fra. Noen av kvinnene har brukt opp til fem timer på å komme seg til denne samlingen; de har gått, haiket med motorsykler eller krysset flere elver med båt.

Kvinnene møtes med jevne mellomrom her hos Humanas, sammen med en psykolog og sosialarbeider, for å snakke om det de har vært gjennom. Blant de 12 som er her i dag, er det noen nye, og noen som har vært med i mange måneder.

Timene som følger er det sterkeste jeg har vært med på i min tid som leder av FOKUS.

Kvinnene har på forhånd blitt fortalt at vi skulle komme på besøk, og at de kunne fortelle historiene sine hvis de ville. Timene som følger er det sterkeste jeg har vært med på i min tid som leder av FOKUS.

På gulvet sitter en fireåring og leker mens vi andre snakker sammen. Etter en liten stund rekker den unge moren hans hånden i været og begynner lavmælt å fortelle. «For noen år siden ble jeg voldtatt av 30 soldater – samtidig.» Hun gråter stille mens hun forteller om hvordan det var og hvordan hun har hatt det i årene etterpå. Alle vi andre gråter også. To av kvinnene klarer ikke høre alt – de forlater rommet en liten stund.

Den unge moren lider fortsatt av anoreksi. Hun klarer ikke å spise, fordi hun klarer ikke å ha noe som helst i munnen. Hun har brukt mange år på å fortelle legen sin sannheten om hvorfor hun ikke klarer å spise.